Igår når jeg var på sykkeltur ga hver og en av dere som liker siden min meg mer styrke enn dere aner. Den lengste turen min før igår var 9.5 mil. Underveis de 30 milene til Stavern og tilbake til Oslo tenkte jeg så mye på dere. Tenkte på alle de hyggelige og oppløftende kommentarene deres. At jeg måtte sette alle de positive ordene jeg skriver ut i praksis og ikke gi meg uansett hvor sliten jeg var. Når kroppen min sa nei og lysten til å gi meg var så stor tenkte jeg at den eneste måten å få til noe man virkelig vil er å fortsette å presse på, ikke gi seg, tenke frem til neste sving, opp neste Bakke og ikke på hele turen. Må innrømme at det var en kamp på vei hjem, men dere satt der på skulderen min og sa Petter nå må du vise at alt du skriver stemmer. At alt ligger i hode så lenge det er liv igjen i deg. En stor takk til dere alle. Dere ga meg ikke noe annet valg enn å gjennomføre
