Kjærligheten er det ingen selvfølge å oppleve, men helt fantastisk når den først tar oss med storm. Er vi voksne flinke nok til å ta vare på kjærligheten når vi først har den? Gir vi opp for lett i leten etter noe bedre? Vakreste som finnes er jo når to eldre smiler, flørter og elsker hverandre like høyt etter et langt liv sammen.
Når største gutten min og kjæresten hans igår fortalte at de skulle feire 6 mnd dag idag inviterte jeg de og yngste sønnen med til Tønsberg for å bo på hotell, spise ute og feire. Føler meg som verdens heldigste pappa som fikk ja på forslaget. Det slo meg sånn igår hvor fantastisk søtt det er å se to som er forelsket og glad i hverandre. Hvor viktig det er å fortsette å feire alle de små tingene og begivenhetene i et forhold som hvor mange mnd og år man har vært sammen, datoer som betyr mye og hvor glad man er i hverandre også når man blir voksene. Når ble det puhhh 1 år og 8 mnd og latter, hvor tåpelig er du? Feire 8 mnd? Spør du meg må man aldri slutt å feire livet og kjærligheten.
Men hva vet vel egentlig en singel, skilt mann om kjærligheten, sikkert ikke nok, men jeg liker tanken på den. At to kan møtes, falle og bare vite at de hører sammen. 2 som er kjærester, bestevenner og elskere. 2 som bygger hverandre opp, ikke bryter hverandre ned, vil hverandre det beste og er der for hverandre i gode og dårlige tider. Viser hverandre respekt, er tro, ærlige, setter pris på hverandre og aldri tar hverandre for gitt. Krydrer det med lidenskap, humor, latter, oppmerksomhet og masse hyggelige opplevelser sammen. Jeg liker tanken på å aldri slutte å feire hverandre, aldri slutte med små lapper med søte ord, blomster, gaver og kjærlig oppmerksomhet. Aldri slutte å behandle hverandre så bra som når man traff hverandre, ville være sammen for alltid og ikke så noen andre. Om man tror på kjærligheten er det lov å håpe, om man er så heldig å ha den kan den aldri feires og pleies nok
