Min største sorg her i livet var å miste pappa. I starten var det som alle som har mistet noen nære vet så ubeskrivelig vondt. En sa til meg på det verste at smerte er er litt som en diamant. Den er skarp i kantene med en gang, men med tid slipes den i kantene og man ser mer det vakre. Jeg klemte den kommentaren til hjerte og har funnet mye glede i den i noe som bare er vondt i utgangspunktet. Livet er litt sånn, man vil ha det gode fra man var liten og opp igjennom livet for alltid. Dessverre finner man tidsnok ut at sånn er det ikke. Det man dog kan prøve å gjøre når diamanten slipes i kantene er å nyte alle de fine minnene. For meg var pappa min positive klippe som smilte og børstet støvet av skuldrene uansett hva som traff han. Den kraften ånder og lever jeg for å føre videre. Reise seg, være positiv og nekte å legge seg ned uansett hva som treffer. Jeg er ofte her å hilser på pappa for å ære han, prate og finne styrke. Vet at energi er med oss hvor enn vi går, men det føles godt å få litt ekstra påfyll her. Fra å bare være vondt til nå å være et sted også for glede selvom savnet alltid er der føles godt. Å elske for alltid kan vi alle gjøre selvom vi gjør det i forskjellige former. Man blir aldri nærmere her på jord eller inn i evigheten enn man selv tillater og ønsker. For mitt vedkommende ønsker jeg å elske av full styrke her på jord og fortsette å elske av full styrke inn i evigheten. Livet er som en diamant. Det slipes, er vakkert og varer for evig om man ønsker det. Velg å elske for alltid, ingen ting er vakrere. Jeg elsker deg pappa
